Show Them Tomorrow Never Dies, også kalt Buddy

Buddy er en engelsk springer spaniel. Født 21. febr. 2010. Han skal fôres opp til en stor og fin familehund, og forhåpentligvis også en god jakthund.  

Tanken bak hjemmsiden er at den skal være en slags treningsdagbok og et sted å samle bilder, minner og erfaringer.

 

Litt info om Buddy og hjemmet hans:

Oppdretter: Borghild Birkenes. Mer info, se Borghilds hjemmeside: www.spaniel.no

Buddys far: Astrospring's Kalypso

Mor: Choco Dots Cassandra  

Buddy deler hus med eierne Elise og Ane Margrethe Lyng, en katt, Sara, og noen dager i uken er han med i stallen til hesten Apocalypse Now.

Kontaktinfo: anelyng@online.no

Buddy deler hus med katten Sara. Han viser stor glede hver gang han ser henne. Det er ikke gjensidig. 

Apocalypse Now, en norskavlet ridehest på 550 kg. Buddy syntes han var litt stor og skummel i starten, men det er det slutt på. Nå fungerer han som hestens førerhund. Der Buddy går, følger Apocalypse etter. Og det er ganske spesielt fordi Apocalypse liker egnetlig ikke hunder. Men mulig han ser på det er tydeligvis bedre med en mindre god venn enn ingen. 


 

 

   Dagbok

2011

 

13. mars i Arna
Noe har vi lært siden siste tur. I dag har han fått dress. Jeg må innrømme at det er noe av det mest latterlige jeg har sett på en hund. Men utrolig hva en venner seg til og hunden hadde det utvilsomt bedre i denne, enn uten. Vi hadde håpet å se noe fugl, men mye snø og tåke gjorde det vanskelig for både folk og dyr. Men Buddy gjorde jobben sin, som sist. Han søkte godt der det var mulig.


Spesielt hjelpsom er han ikke..


Veldig sprek og vi har ennå tilgode å slite han ut på tur. 

 

Kanskje ikke så kledelig, men svært praktisk.

25 - 26 februar. Siste dager med vinterjakt i Aurland 

 Buddy fikk sin første rype i dag. Det skulle altså gå ett år og fire dager før han fikk smaken på fugl. Denne turen startet som de foregående jaktturene. Buddy henger på oss og mest opptatt av å leke. Vi går kanskje ett kvarter så tar Ancares stand og få sekunder etter faller fuglen. Buddy forstår at noe skjer og går bort til den døde fuglen. Han vil ikke apportere, men snuser ivrig. Så skjer det noe. Buddy går foran og leder oss mot en busk der en enslig rype sitter. Han er ivrig, men likevel rolig og halen går som en lammerompe. Han støkker fuglen, slik han skal, men følger ikke etter. Fuglen får fly. Det holder med  én rype denne vinteren. De er få, i år også.

Etter denne opplevelsen tar Buddy ansvar og går foran og søker i hver en busk og kratt. Utrolig flink og han gjør en kjempejobb resten av turen, helt til det blir et væromsalg..  

Temperaturen begynner å stige og det samme gjør klabbene under skiene. Lik plutselig begynner Buddy å klabbe..  Først noen klumper på bena, men etter 10 minutter ble det er mareritt for hunden og meg. Hunden fordi han knapt kan gå. Jeg fordi jeg måte bruke spissen på staven til å spikke løs klumpene og pga svært dårlig samvittighet – hvorfor har jeg ikke kjøpt kondomdress slik alle gode hundeeiere gjør? Han hadde potesokker, men kun en var igjen da vi ankom bilen. Så det vi har lært  i dag er at er det klabbeføre for ski, er det også klabbeføre for hunder med lang pels.

 

                                                                   

                                  Litt dårlig kvalitet på bildet, men viktig for her er Buddy på veg mot sin første rype!!                                        Buddy snuser på død rype. Det er ikke lett å få øye på den, der den ligger hvit i snøen

            Se litt til høyre i busken han løper mot. Helt i forkant av busken så ses konturen av rypen. Det er gutten sin! 

 Dette ga mersmak. 

 

                                                   

                           Så kom plussgradene og med de klabber på ski og hund. Det ble skikkelig ille. Jeg stopper for hver 50 meter og plukker av klumper. Det er heldigvis ikke langt til bilen. 

2010 

2 - 3 Desember. Vinterjakt i Aurland 

 Det har blitt flere turer til Aurland og erfaringen er at Buddy går med meg, slik han gjør hjemme. Han har løpt opp ett rypepar uten å vise noen interesse. Han søker heller ikke etter fugl. Han er med på tur og lykkelig med det. Men noen fine situasjoner blir det og han er testet under ekstreme forhold. Denne turen var kald, ned til -22 grader, på det meste. 



Fjellets konge


Stemning i ett litt annet lys



Litt stemningsbilder


Potesokker var et must i kulden. Ellers klarte han seg fint. 


Det var kaldt nok. Men er man godt kledd, spiller temperaturen mindre rollen. 




 Vakkert vinterstemning i Aurland og Buddy er lykkelig, som alltid.

10 - 12 september. Jaktstart i Jotunheimen

Første del av dagene, dvs grytidlig om morgenen, gikk vi på støkkjakt uten hund. Etter noen timer hentet vi hundene og fikk på tur utenom jaktterrenget, i håp om at Buddy skulle få mulighet til å komme inn på fugl. Han viste stor interesse for Ancares og oss, min ingen tegn til å ville søke etter fugl. Heller ikke da Ancares fikk opp ett rypekull på 7, så jeg noe engasjement hos Buddy. Men glad var han, som alltid. 

Da vi kom til hytta viste han derimot veldig interesse for de døde rypene (for ordens skyld, de rypene vi tok tidligere på dagen, under støkkjakta). Så jeg ser et håp om at han en dag vil bli en god jakthund. 

Jeg tror det har vært lemeår i år, for det var mye lemen i fjellet. Noe Buddy visste å sette pris på. Han søkte godt i terrenget og spadde ivrig med potene, der han hørte pipelyd. Ett lemen måtte bøte med livet. 



Ulykkelig hund


Så skjedde noe leit. Jeg ble litt ivrig og lot Buddy få gå alene, litt for lenge. Han var ivrig og ganske sliten. Han tok en liten tur alene opp på en høyde, mistet balansen, falt utfor og ned på noen steiner. Han peip høyt og jeg enda høyerer.. Vel, vi trodde han hadde brukket foten og bandt han fast i sekken og bar han til bilen -en strekning på ca tre km. Det var lørdag ettermiddag og vi var langt unna dyrlegkontor. Jeg tok en tlf  til min venninne, Siril Nyland. Hun er dyrlege og kunne berolige meg med at dersom han kan gå på foten, er det neppe alvorlig. Det kunne han og han haltet ca en uke, så var det over. Heldigvis!  


Den døde nesten umiddelbart, så hva nå??


 Etter flere timers iherdig jakt på pipende små kryp, så lykkes han endelig. 


Buddy var mer interessert i den døde rypen i hånden min enn da de fløy rundt han. 


Ancares støkker en rypeflokk på 7. Her en av de siste som fløy opp. 


Han er flink å komme på kommando, i alle fall så lenge det er noe annet som engasjerer


Trening med godbiter er effektivt når hunden har jobbet litt



 

I mangel av noe annet å bite i


Her må du snuse, Buddy. Her har vært fugl.

22. August. Hjemme

Vi prøver å trene Buddy til å sitte og komme, på kommando. Ikke like lett. Han har litt tungt for det og det blir i blant mye skarp stemmebruk. Godbiter er det som må til, men han kan være skikkelig lat og da er selv ikke den beste godbit god nok.. 

En pose full av godbiter -en hver hunds drøm?




 

13-15 August. Jotunheimen

Buddy møter rype. 

Det er vanskelig å se om han gir noe tegn når han ser/lukter rype. Vi har tatt opp to kull og han har ikke vist nevneverdig interesse. Men er ivrig med nesen når vi kommer over rypebæsj og –fjær. Vi så også en hare som hunden ikke så, men som han kjente lukten av. Han ble svært ivrige og fulgte sporene etter haren så langt jeg tillot.

Byddy oppfører seg eksemplarisk i fjellet. Holder seg i nærheten og kommer kontant på innkalling, både rop og fløyte. Men da vi var kommet ned fra fjellet og på veg ned en traktorsti, der både det ene og det andre husdyret hadde vandret, satte han nesen i bakken og løp av sted. Verken rop eller fløyte fikk han til å snu.. Pokkers hund. Etter litt tid kom han tilbake. Om det var pga intens, og til tider hysteriske rop, eller fordi han gikk lei lukten av ku, vites ikke. Men det var uansett en glad hun som returnerte til sin eier. 
Så noen bilder fra turen:  

                 

                                                         Vi kan komme ganske tett på rypene på denne tiden, særlig årets kyllinger.      

                                                                                           Denne søte  krabaten viste lite redsel for folk og dyr, men da vi ble veldig tett på, forsvant den. 

                              

              Og her flyr de

           

                             Skal være 8 stk. Vi kom ganske nære helt til Buddy slet seg og fikk de på vingene..  

                                                                                                                                                                           Så er vi i gang. Vi fant rypen og viste den til Buddy. Da ble det liv i hunden som frem til nå hadde vært opptatt av alt annet enn fugl. Han hadde lyst å jage, men mor holdt en klam hånd på båndet.  

  

              

Fint her.

 

                                   

                                                 Utsikt                                                                                                                             Skulle gjerne hatt denne..

  

                                            

           Vent på meg!                                                                                              Nok er nok...

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   

                                                                        Buddy er helt klart en A-hund. I motsetning til eieren.                                                                               Og vi er endelig på tur.                                                                                                                                   .

 

25-26 juli. Til Byrkjelo på fjelltur

Vi, Elise, Håkon, Beate, Ane og Buddy reiste på helgetur til Byrkjelo for å gå tur i de fantastiske fjellområdene. Vi bodde i Blåklokkehuset hos Aud, se http://www.sandalgard.no, og hadde tilgang til gode turstier fra husdøra. Første dag gikk vi opp til Skavegga. En lett tur for barn, hund og voksne i middels god form.  

Første stopp Støyvastøylen. Bildet viser utsikten fra Stølen mot Geitavatnet. En nydelig støl med nær 100 år gamle stølshus. Fra Stølen gikk turen til Skavegga.  

Toppen av Skavegga (1057moh).

Buddy kjøler seg ned på toppen. Går fortsatt ikke lenger enn til magen

Ups..

Dag to hadde vi planer om å gå inn til Jostedalsbreen. men vi oppdaget raskt at det ville ta mye lengre tid enn vi trodde på forhånd. Vi valgte derfor å gå en egen rute som skulle vise seg å være både lang og tung.. Men det verste var ikke lengden på turen eller steinurene vi måtte forsere, men den forb.. myggen. De hang som en sky over oss hele turen. Beate ble også stukket av jordveps etter å ha satt seg i et bol! Hun påsto senere at stikkene fra jordvepsene var ingenting sammenlignet alle de fra myggen. Det ble ingen topptur, men en lang og en opplevelsesrik tur. Litt usikker hva Buddy synes, men han fulgte fint med -bortsett fra i steinuren. Der måtte jeg bære han.    

Myggen går oss på nervene..

 Vi fikk øye på en flokk sauer som, da de fikk øye på oss, kom løpende mot oss. Buddy ble veldig ivrig og ville bort. Den ene sauen, som kunne virke som gruppens leder, gikk bort til han og bøyde hodet og så litt olm ut. Vi valgt å beskytte han. Sjefen, ho til høyre i bilde, fikk et eple og var fornøyd med det. Hun tok flokken med seg, snudde og gikk tilbake der de kom fra.   

 

   I steinuren ble det for tøft for buddy og han måtte sitte i sekken. Ikke spesielt lykkelig, men fikk hundenam med korte intervall av barna.  

 19. juli. I hagen og ved Myrdalsvannet

 

Et øyeblikk med sol må utnyttes og Elise tar noen min i hengekøyen før vi bestemmer oss for å gå til Myrdalsvannet for å bade.   

 

                                 Vi er ved Myrdalsvannet og Ancares oppdager noen ender som flyr over.

 

Så kommer Buddy og forstyrrer. 

Mye tøffere i vannet i dag og gikk helt til magen. Vi er stolte av deg, Buddy!

Sånn skal det gjøres, Buddy. Kanskje neste gang?

 26. juni. I hagen sammen med pointeren Ancares

Vi har besøk av Ancares, en jaktpointer. Ancares likte ikke Buddy i starten, men etter litt tid og forsiktig tilvenning, er de blitt svært gode venner. 

Kanskje fordi Buddy er en lite dominant hund?  

Kamp om slangen

 

Villdyret våkner

  06. juni. En dag på stranden ved Kalandsvannet  

Springeren skal være glad i vann, sies det. Buddy er foreløpig veldig usikker på om dette er noe han vil like. Her gjør han noen tafatte forsøk på å nå ut til jentene som bader lenger ute og lokker han med rop og godbiter.

Foretrekker det tørre

 

Hermegåsa

Snål hund.

 

Han ville ikke bade, men klarte å dra denne døde ålen opp av vannkanten.

   4. juni. Hjemme

Buddy er enkel å ha i hus. Dvs han gjør som valper flest, gnager på alt og gjør fra seg inne. Men han er veldig rolig og svært glad, alltid. Han logrer så kraftig at det hender han velter. Og han skal bære på alt. Leker, klær, dyne, aviser etc.Han har også en majestetisk måte å trave på når han er glad, med høye kneløft i øket trav. Det er når han traver slik vi ser hvor vakker han er og vi vet vi må prøve han på utstilling.

 Buddy må nødvendigvis tilbringe en del tid innendørs. Han bor i bur, noe han takler bra. Han har nok leker og skulle han gå lei, er han rask til å hente en ny i sengen til Elise. Med eller uten hennes tillatelse. Som regel gir hun etter. Kun fordi han ikke ødelegger, men bare bærer lekene (Elises kosedyr) rundt i huset.

 

Pelsen må stelles. Noe vi ikke er så god på, men vi øver og øver. Elise klipper ører og jeg negler og potepels. Napping venter vi med til vi vet hva vi skal nappe.   

 

Nystelt

    

Buddy har tatt slangen og den får han beholde

 

 

15. mai. Agility i hagen

 

Dersom Buddy viser intresser og talent for aguility, vil Elise trene og evt konkurrere med han.  Snart tre mnd gammel får han prøve seg for første gang: 

 

Først må vi demostrere hvordan det skal gjøres. Og med litt leverpostei på fingeren er Buddy lett å få med.

 

Etter litt øvelse klarer han det helt selv, men belønning er fortsatt viktig!

 

Pauseaktivitet.

Er det lov å gå rundt..?

  12. mai. I stallen                                            

                                                                            

                                       Buddy ni uker. Han er med på sin første tur med hesten Apocalypse. Han er ikke redd for hesten, men heller ikke spesielt intreressert. Det er han derimot for hestebæsjen. Rekker han å ta en pære i munnen før jeg når han, gjør han akkurat det.                                         

 

Buddy har mindre respekt for de små ponniene og han hjelper gjerne til hvis noen skal hentes. Her er det ponnien Omega han forsøker å lede til boksen.

 

Så kom da!

 

  21. april. Hjemme hos oppdretter -To uker før vi henter han

Buddy ca 7 uker gammel. Bildet er hentet fra hjemmesiden til oppdretter Borghild Birkenes: www.spaniel.no.